Avtaler om opphavsrett – klarering av rettigheter

JUSS FOR BIBLIOTEKARER: Nasjonalbiblioteket skriver ikke avtaler på oppdrag, men alle abm-institusjoner kan ta kontakt med NB for råd og hjelp med avtaler. Der det gjelder større økonomiske interesser, kan det være aktuelt å vurdere advokatbistand.

Espen Søyland Bakjord Nasjonalbiblioteket

Tekst:
Espen Søyland Bakjord
Juridisk rådgiver
Nasjonalbiblioteket

Det abm-institusjoner ønsker seg til jul er vel å kunne tilgjengeliggjøre materiale ut over det som følger av fribruksreglene i lov og forskrift. Skal ønsket gå i oppfyllelse er det antakelig nødvendig å ta saken i egne hender og klarere bruken, for eksempel ved å inngå avtale. Avhengig av rettighetsforholdene kan det være aktuelt å inngå avtale med opphavsmannen direkte, i andre tilfeller må avtale inngås med en eller flere rettighetshaverorganisasjoner. Her følger en beskrivelse av et par utgangspunkter det kan være smart å kjenne til når individuelle avtaler inngås.

Individuelle avtaler

Ved klarering av materiale av mindre omfang er individuelle avtaler ofte praktisk. Forutsetningen er selvsagt at det er opphavsmannen selv som sitter på rettighetene, og at de ikke håndteres av organisasjoner som nevnt. Flere abm-institusjoner har kanskje allerede laget en eller flere maler som dekker behovet. Den første regelen jeg vil nevne, er at opphavsretten til et verk ikke ansees overdratt selv om ett eller flere eksemplar overdras til institusjonen, og selv ikke om det skulle være originaleksemplaret som overdras. I tillegg forholder det seg slik at overdragelse av opphavsrett ikke innebærer overdragelse av eiendomsrett til de eksemplar det eventuelt gis tilgang til. Dette følger av åndsverkloven § 39 annet ledd. Dersom materialet både skal overdras til institusjonen og utnyttes ut over de aktuelle fribruksregler, er det viktig å avtale begge deler. Man bør også huske på at det er adgang til å avtale seg vekk fra forskriftens tilgjengeliggjøringsadgang. Akkurat dét bør institusjonen formodentlig prøve å unngå, med mindre opphavsmannen krever det og situasjonen tilsier at det kan aksepteres.

Brown book, key and open padlockSpesialitetsprinsippet

Det andre prinsippet jeg vil trekke frem er det såkalte spesialitetsprinsippet. Også denne regelen følger av lov, dvs. åndsverkloven § 39a. Prinsippets betydning skal ikke overvurderes, det er relevant kun der avtalens rekkevidde er uklar. Det kan riktignok være ganske praktisk, for eksempel der man er blitt enige om at ”verket fritt kan formidles til publikum”. Vil en slik formulering omfatte publisering på Internett? Dette er etter min mening et ganske vanskelig spørsmål, og det kan hende konklusjonen blir at partene faktisk mente internettpublisering. Likevel, hvis det er ønskelig å legge materialet ut på Internett, vil jeg råde til at det skrives inn i avtalen. Prinsippet går i alle fall ut på at uklarheten kommer opphavsmannen ”til gode”, altså at institusjonen ikke har fått en slik rett.
En måte å sikre seg mot denne type vanskeligheter er å inngå avtaler hvor opphavsretten overdras fullt og helt (minus de uoverdragelige ideelle rettigheter), eller at det innhentes vide tillatelser. Dette kan være en god idé, aberet er at man kan ende opp med en dyrere avtale enn nødvendig. I abm-sammenheng vil det antakelig heller ikke være interessant å inngå eksklusive avtaler som hindrer den opprinnelige opphavsmannens utnyttelse av verket.

Råd og hjelp

Avslutningsvis vil jeg nevne at selv om ikke Nasjonalbiblioteket skriver avtaler på oppdrag, er alle abm-institusjoner velkomne til å ta kontakt med oss for råd og hjelp med avtaler. Der det gjelder større økonomiske interesser minner vi om at det kan være aktuelt å vurdere advokatbistand.

(Artikkelen sto i tidsskriftet Bibliotekaren nr 12 – 2013.)