Anders Ericson anmelder «Den femte statsmakten»

Å foreslå biblioteket som «Den femte statsmakten» er himmelstrebende ambisiøst. Men biblioteket som beskrives lever dessverre ikke opp til dette idealet, skriver Anders Ericson i denne anmeldelsen av den svenske omverdensanalysen. Den danner bakteppet for en nasjonal bibliotekstrategi som kommer neste år.

Anders Ericson har bakgrunn som blogger, journalist og bibliotekar. (Foto: Anita Bødtger)

Ikke før har digitaliseringa begynt å frigjøre folkebiblioteket fra sitt noe støvete omdømme, så møter e-boka og særlig e-lydboka bibliotekveggen med et smell. Og dette er bare ett av områdene der biblioteket sliter under den rådende samfunnsutviklinga. Derfor er omverdensanalyser viktige. Men når svenskene nylig lanserte sin, under den ambisiøse tittelen «Den femte statsmakten», så omgår de og svarer unnvikende på viktige spørsmål.

Tre år på nasjonal bibliotekstrategi

Det er mer enn en myte at svenskene er grundige og ordentlige. På bibliotekfeltet har de blant annet vært ledende på tilgjengelighet og tjenester til alle slags minoriteter og på det flerkulturelle. Og nå bruker kulturdepartementet og Kungliga Biblioteket, nasjonalbiblioteket i Stockholm, hele tre år på en nasjonal bibliotekstrategi. Den ferske omverdensanalysen er en delrapport, men den vil bli den største, med sine 472 sider. Sluttproduktet, strategien, skal bli på bare 25, lovte koordinator Erik Fichtelius under lanseringa for over fem hundre tilhørere i Stockholm 13. september.

Den norske bibliotekstrategien i 2015 var til sammenlikning fort gjort. For nærmest lukka dører i departementet tok det bare et halvt år. Om man ikke inkluderer rapporten «Bibliotekreform 2014» fra 2006, men da snakker vi om en analyse der for eksempel Facebook ikke er nevnt med ett ord. For da var nettstedet bare et eksperiment ved noen universitet i USA.

Kultur- og demokratiminister Alice Bah Kuhnke fikk overlevert «Den femte statsmakten» i Stockholm 13. september. (Foto: Anders Ericson)

Mye «hopp» i dokumentet

I Sverige elleve år seinere er det mye mer oppsiktsvekkende at Facebook og de andre IT-gigantenes jag for å overta all nyhets-, kunnskaps- og litteraturformidling, ikke blir tatt særlig alvorlig. Det meste sammenhengende som sies om dette er relativt bortgjemt i kapitlet om skolebibliotek. I konklusjonskapitlet heter det at «medier runt om i världen [befinner sig] i ekonomiskt kris, med ifrågasatt trovärdighet, och det blir därför också demokratins kris. Det hoppfulla är att förekomsten av ”alternativa fakta” och falska nyheter väcker motkrafter till liv»» Det er i det hele tatt mye «hopp» i dette dokumentet, se også nedenfor.

Et annet og beslekta savn i rapporten er tanker rundt nettnøytralitet i forhold til biblioteket. Med hjelp fra Trump kan dataselskap snart sikre seg rett til å «gjerde inn» brukerne sine og så nedprioritere tjenester som forstyrrer fortjenestemarginene deres. I så fall blir folkebibliotekets innsats for å «få hele folket på nett» som å pisse i havet.

En «framåtlutad aktör»

Biblioteket skal være «en framåtlutad aktör som ger initierad kunskap och adresserar frågor som dessa [nettnøytralitet, overvåking osv.] ur ett medborgarperspektiv». Det er vel og bra, men dette er mest på politisk og byråkratnivå og vil ikke komme den jevne bibliotekbrukeren til gode i form av tjenester. Det svenske folkebiblioteket skal i hovedsak møte publikum med informasjon og holde kurs og foredrag om kildekritikk og fake news. Noe vi veit blir for de på forhånd interesserte.

Brit Stakston, mediestrateg med eget PR-byrå, skriver i et kapittel (alle kapitlene er skrevet og signert av fagfolk fra ulike sektorer) om det at «Effekten i stort av att mänskligheten nu är förenade och sammankopplade bortom den närmaste fysiska omgivningen eller landsgränserna är det ännu för tidigt att riktigt kunna analysera konsekvenserna av». Men hvorfor ikke engang forsøke?

Skjøre ordninger

Det fins absolutt nyttige kapitler i boka, der vi i Norge kan lære av ulikheter og få bekrefta likheter. Kapitlet om e-bøker og digitalisering, skrevet av Jesper Klein, er sånn sett interessant. I Sverige har de holdt på med e-bøker lenger enn oss og har i dag rundt tjue tusen titler å velge mellom, men til forskjell fra oss med én stor tilbyder, Elib. Forlaga har altså vært litt greiere enn våre. Men uansett land er disse ordningene skjøre og blir overvåka løpende av hele bokbransjen. I Danmark har nå nesten alle de større forlaga trukket seg fra den tidligere suksessen, eReolen.

Men disse alvorlige problema blir i den svenske analysen avfeid med «Förhoppningsvis är detta digitala barnsjukdomar». Man tror og håper at endringer i opphavsretten skal gå i bibliotekets favør. Jo, det forekommer at underordna organ i f.eks. EU uttaler seg positivt for biblioteket og allmenheten, men så blir de ofte satt på plass når det nærmer seg politiske vedtak.

Flere eldre med mye fritid

Et annet viktig kapittel handler om demografi, der vi har mange fellestrekk i våre to naboland. Dette var ikke så sterkt poengtert i den norske analysen fra 2006. Det mest interessante er jo at om få ti-år vil veldig mange fler av oss bli over 90 år og til og med over 100, og vi vil likevel være i bedre form enn dagens eldre. Sjøl om pensjonsalderen derfor blir hevet vil det altså bli mange flere med mye fritid og store potensielle bibliotekbehov.

En vesentlig forskjell fra vår norske strategi er at alle typer bibliotek er med. De tre av femten kapitlene som handler om UH-biblioteka har jeg igjen å lese grundig, men her aner jeg interessant stoff. Men noen med bedre kompetanse enn meg oppfordres med dette til å skrive om disse.

«Den femte statsmakten» leses nå av mange bibliotekarer. Men Anders Ericson mener den ikke lever opp til idealet. Her fra lanseringa i Stockholm. (Foto Anders Ericson)

Himmelstrebende ambisiøst

Som sagt, å foreslå biblioteket som «Den femte statsmakten» er himmelstrebende ambisiøst, men den aktuelle teksten, og det biblioteket som beskrives, lever dessverre ikke opp til dette idealet. Noe annet er det med finske Mikael Böök. I boka «Biblioteksaktivisten» fra 2013 kaller han framtidsbiblioteket «bare» den fjerde statsmakten, men han tar statsmakt på alvor. For ham betyr det intet mindre enn å overta kontrollen med Internett, for bare bibliotekprinsippene duger til det.

Interessant er det også å flashe tilbake til salige ABM-utviklings norske prosess for over ti år siden. For der kom det også delrapporter, og én inneholder tre ulike framtidsscenarier. Jeg husker et møte i Fredrikstad med forfatterne, innleide konsulenter fra Econ Analyse, og særlig da de dro fortellinga om «Library Fair», et scenario der markedsprinsippene virkelig hadde tatt grep. Og med den rystende skildringa av et slags rest-biblioteks rolle under sånne vilkår. I dag virker dette scenariet dessverre mer sannsynlig.

Tidsperspektiv til 2030

En oppdatert versjon av «Library Fair» ville både våre svenske kolleger og vi hatt utbytte av i dag. Tidsperspektivet for den svenske bibliotekstrategien er faktisk så langt fram som til 2030.

At kjendiser gir biblioteket «likes» under Arendalsuka og at biblioteket skårer høyt på publikumsundersøkelser affiserer ikke dem som holder på samfunnsrattet når saken blir satt på spissen. Se bare bibliotekkrisa i Storbritannia, jamfør reportasjen min i Bibliotekaren nr. 9, 2016. Vi må våge å snakke om de store utfordringene også. I dag overlater vi dette til tidsskriftet Minerva, som har begrensa sympati med dagens bibliotek, men som kjenner sin kapitalisme og med ujevne mellomrom minner oss om hva som kan, og etter deres mening bør, skje på bibliotekfeltet.

Håpet for svenske bibliotek og -brukere er at det, i motsetning til den norske strategien, blir debatt for virkelig åpne dører fram til første utkast skal være klart i april. De har blogg og Facebookgruppe, sjølsagt. Og ei stor referansegruppe og videoer og workshops.